Pleistocen

Pleistocen (2 588 000–11 700 år siden) følger pliocen (5 333 000–2 588 000 år siden) og er den første epoken i kvartær. Epoken omfatter de store istidene. Kvartær består av pleistocen og holocen (fra 11 700 år siden til i dag).

Bakgrunn

I 2009 bestemte Den internasjonale stratigrafiske kommisjon at grensa mellom neogen (pliocen) og kvartær (pleistocen) skulle settes ved 2,588 millioner år siden og ikke ved 1,805 millioner år, som tidligere ble brukt. Den tidligere grensa var satt ut fra tidspunktet da kaldtvannsmuslinger første gang dukket opp i Middelhavet, mens den nye grensa stemmer bedre med tidspunktet for de første omfattende isdannelsene på den nordlige halvkule.

Pleistocen ble tidligere delt i tre aldere: undre, midtre og øvre pleistocen. Etter endringene i 2009 deles epoken i fire: gelasium (2,588–1,806 mil. år siden), calabrium (1,806–0,781 mil. år siden), midtre pleistocen (781 000–126 000 år siden) og yngre pleistocen (126 000–11 700 år siden).

I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skille i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og yngre dryas er den ytre klimatiske. Begreper som mesolitikum om overgangsperioden mellom steinalderen (paleolitikum) og jordbruksteinalderen (neolitikum), samt annen «fininndeling» av epokene (PPNA, PPNB), er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen.

Betegnelsen

Navnet pleistocen ble gitt av den skotske geologen Charles Lyell. Han innførte denne betegnelsen i 1839 for å beskrive et geologisk lag på Sicilia som hadde fortsatt minst 70 % av deres fauna av bløtdyr som fortsatt levde i dag. Det adskilte det fra den eldre epoken pliocen, som Lyell opprinnelig hadde antatt hadde den yngste laget med fossiler. Han konstruerte navnet «Pleistocen» («mest ny» eller «nyest») fra greske πλεῖστος, pleīstos, «mest», og καινός, kainós (latinisert som cænus), «ny»;^[1] det sto i kontrast til den umiddelbart foregående pliocen («mer ny» eller nyere», fra πλείων, pleíōn, «mer», og kainós), og umiddelbart påfølgende holocen («helt ny» eller «fullstendig ny», fra ὅλος, hólos, «hele», og kainós) epoke som strekker seg fram til i dag.

Referanser

Litteratur

• Vorren, Tore O. og Mangerud, Jan (2006): «Istider kommer og går» i: Ramberg, I.B.; Bryhni, I. og Nøttvedt, A.: Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. ISBN 978-82-92344-31-6, s. 478–531

Eksterne lenker

• (en) Pleistocene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Internasjonal kronostratigrafisk tabell v. 2013/01» (PDF). Den internasjonale stratigrafiske kommisjon. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mars 2016.